mandag 16. oktober 2017

Brev fra Anne til den himmelske Faderen.

I dag, 16. oktober 2017, vil jeg skrive deg, kjære Himmlens Far, et brev fordi jeg føler trangen til å skrive alt ut av leveren.

Jeg håper jeg finner begynnelsen, for jeg ønsker å utsøke mitt hjerte overfor deg. Alt som trykker meg ned, vil jeg fortelle deg om. Jeg vet også at du er en god lyttende. Mitt hjerte er så tungt og jeg vet ikke hvem annet jeg skulle kunne fortelle alt til som kan lytte i så lang tid.

Du er den mest tålmodige, kjærlige og blide faren en menneske bare kunne ønske seg. Jeg elsker deg, og kan ikke engang si hvordan usigelig jeg elsker deg. Du har alltid hatt et øre for meg og aldri sluttet å elske meg, selv når jeg ikke visste hva jeg skulle gjøre.

Du vet at jeg har lidd av angst og panikkangrep i så mange lange år og ikke vet hvordan jeg skal hjelpe meg selv. Jeg vil heller ikke byrde andre med det og slite dem ut. Du vet alt jeg alltid ønsket å gjøre var å hjelpe.

Disse budskapene som jeg har hjulpet til å spre, har ikke bare spredt sannheten, Dine sanneheter, men også ledsaget dem på deres noen ganger så vanskelige livsvei. Jeg har hørt ord som kom fra deg, ikke fra meg, det vet jeg. Jeg er i det hele tatt ikke i stand til å formulere slike ord og sette dem ned på papir. Nå har det vært mer enn 5 uker siden jeg ikke har mottatt noen budskap etter de hellige offermessene.

Den Hellige Offermessen har alltid vært så kostbar for meg, den er blitt min livseliksir. Jeg levde av det. Du vet også at jeg kunne be mange rosarier på rad. De hjulpet meg fordi jeg var der med mine sanser. Jeg savner dette i dag. Den salige Moren gråter etter mig? Er dette sant? Jeg vil ikke sørge henne, men ta verdensmisjonen alvorlig. Det er så viktig for oss alle.

Hva finnes det i folk i dag hvis de ikke finner Deg, kjæreste Himmlens Far? De leter etter deg og ønsker å vente hjelp fra prestene. Desverre er prestene ikke lenger i sannheten i dag. Den Hellige Offermessen, ikke måltidssamfunnet som de praktiserer, tar bort deres styrke. De vil endre seg og vet ikke hvordan årsaken til at de ikke klarer det. Det er ofte en lang og steinete vei før man har vendt seg mot den treenige Gud, som alene kan hjelpe. Det er ofte ikke lett å finne riktig målestokk. Veien er ofte lang og stenig. Det er mange mennesker og også prester som går feil og forvirrende vei og vet ikke hvordan de skal gjøre.

Bør jeg begynne med meg selv, kanskje hvordan det kunne ha begynt? Desverre vet jeg ikke om mitt indre liv. Da hadde jeg sannsynligvis kunnet hjelpe meg bedre. Jeg har et så stort ønske etter trygghet. I deg er den tryggheten jeg burde finne. Du er til stede overalt, bare jeg ser deg ikke. Men jeg vet at du aldri forlater noen som kaller på deg i nød. Jeg er i nød, kjæreste og blideste far, og ønsker ingenting mer enn å føle din nærhet. Hvor kan du finnes? Du forteller meg. Jeg venter på ditt svar.

Engang, i min store nød såg jeg deg på himmelen og det var noe underbart som jeg fremdeles ikke kan tro på i dag. Det hjalp meg og jeg var ikke lenger alene. Men i dag finner jeg ikke tråden til deg? Hvor er du, min kjæreste, min elskede? Ingen kan overgå deg i kjærlighet, for ingen har en slik utrolig kjærlighet å gi bort. Gi meg bare litt av den kjærligheten jeg ikke føler. Men i mitt hjerte vet jeg at alt kommer fra deg. Ingenting skjer tilfeldig, alt kommer fra deg, alt, kun det gode. Jeg vil elske deg, min styrke. Bare når jeg er sterk kan dette komme bare fra deg.

Jeg er et svak og syndig vesen Men du vet at jeg ikke ønsker å skade noen. Jeg ønsker heller ikke å skade pastor Lodzig som gjør så mye uro for meg. Han vil alltid være der, men han er nå så hjelpeløs. Det smerter meg. Du har også satt en Monika ved min side og hun er der. Hun utfører hvert arbeid, uansett hvor vanskelig det er for henne, og likevel har hun selv smerte og problemer. Jeg vil ikke byrde noen, men jeg gjør det allikevel. Jeg må alltid fortelle om mine angstepisoder hvordan det er så dårlig fordi jeg klarer dem ikke. Jeg ville gjerne ha det slik. Frykten kommer fra innsiden og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre med den. Jeg kan ikke være alene. Det finner jeg stressende for meg selv og også for de andre. Du prøver så hardt på meg. Dette kan ikke alltid være til ingen nytte.

Bør jeg bekjenne? Jeg føler som om jeg bare har synder, men likevel kan jeg ikke endre seg hvis jeg ikke vet hva jeg kan gjøre glede med og ikke kan gjøre meg selv glad. Jeg ser ut og alt er så trist og grått, tross alt at høsten har så mange vakre sider, bare de vakkert fargede løv og nå post-sommerdagene fulle av solskinn. Ser jeg ikke all dette som du, kjære far, forbereder for meg? Har jeg blitt blind for dine skjønnheter? Det kan ikke være. - Jeg har alltid kunnet nyte det.

Kjæreste Katharina, om du visste hva slags lengsel jeg har etter deg, fordi vi til slutt har vært sammen i 30 år og delt glede og sorg. Det var en lang tid. Er alt dette nå avskåret? Skal all det ikke være mer? Jeg vet bare ikke hva jeg skal gjøre med det? Jeg ville gjerne vite årsaken for å kunne hjelpe meg selv. Vi kunne alltid bytte ut alt med hverandre. Det var en underbar tid. Vi måtte også oppleve mye vanskelig sammen og klarte det med forenet styrke. På noen måter har vi blitt klare igjen.

Nå ser jeg på vår kjære prest Lodzig. Hvor mye jeg liker ham. Jeg vil ikke skade han, men likevel var jeg ofte ugeduldig med ham. Jeg er ledd av det. Vær snill og tilgi meg og min ugeduldighet. Også alltid ønsket jeg å være ved din side og hjelpe deg. Dette er virkelig mitt ønske for deg. Vet du at jeg liker og savner deg når du ikke er der? De er fingrene som peker mot himmelen, det vil si en mann av Gud som er tett knyttet til himmelen og særlig med den Himmliske Faren gjennom mye bønn. Jeg ville gjerne fortsette å fortelle deg alt og du skulle være meget glad for fremskritt hvis det var en glede som blir igjen. Jeg kan forestille meg din glede, jeg har allerede opplevd den. I de 13 år vi har bodd sammen i troen har vi delt mye med hverandre. Vi har nå glemt alt om dette. Det kan ikke være over etter alt.

Jeg mener å gjøre det største innsats og hjelpe. Det skaper alltid nye problemer for meg. Jeg vet ikke hvor de kommer fra. Om bare jeg kunne hjelpe meg selv gjennom troen. Jeg har blitt så svak og denne svakheten dreper meg.

Bare den himmelske Fader alene kjenner til folkets nød og kan også lindre den. "Jeg vet om det minste bevegelsen i ditt hjerte, mitt barn. Kom til meg, alle dere som er trøtte og belastet, jeg skal gje dere hvile."

Behovet avtar ikke, selv om jeg gjør det største innsats for å skrive alt fra leveren.

Jeg har så mange kjære mennesker rundt meg som står ved min side. Har jeg blitt uthankelig nå? Jeg vil ikke være det, men ser tilbake takknemlig på de mange år. Alt er en gave fra himmelen. Om bare jeg visste hvor å begynne? Det må vær noe som forvirrer meg? Hvor gjør jeg feilen som jeg kunne rette opp i? Hvor ligger usikkerhetene mine? Er de i fortiden eller nåtid? Jeg vet ikke om meg selv?

Hvis jeg fortsetter å skrive, kan det komme til minnet. De er også tanker som kommer fra hjertet mitt, fordi Jesus Kristus bor i hjertet mitt, ham jeg mottar daglig med kropp og sjel og guddommelighet og menneskelighet. Sikkert kan dette ikke bli ufornuftig? Hvor er du, min kjærligste hjerte-skatt? Ingenting kan overgå deg i livet mitt. Livet mitt tilhører bare deg alene.

Kjære pastor Lodzig, kan du nå hjelpe meg å finne veien tilbake til meg selv? Jeg venter på et svar, fordi livet må gå videre, det kan ikke stå stille. Jeg er så urolig og ingenting kan bringe meg tilbake til min vanlige ro. Hvem kan virkelig hjelpe meg nå.

Du vet, min kjærligste Jesus, at jeg trenger din hjelp og sikkert gjør det.

Som du har hørt sier far Lodzig at jeg skal tilbringe halvannen time foran tabernaklet i huskirken. Jeg vil ikke være alene. Jeg ville så gjerne komme til ro. Dette er min største ønske noensinne.

Desverre ga disse ord på papir meg ikke freden jeg ønsket. Men nå tar jeg råd fra prest Lodzig og håper at det ikke svikter. Da blir jeg enda mer fortvilet. Jeg vil ikke det, fordi det skal hjelpe meg. Ingenting kan gå galt der, for Jesus er med meg i tabernaklet.

Vel, min kjærligste Jesus, jeg var sammen med deg foran tabernaklet. Dette er ditt hjem hvor du venter på oss. Men jeg elsker deg også. Jeg kan ikke forestille meg at jeg kunne leve uten deg.

Jeg ga meg selv, som alltid, med mine bekymringer. Kanskje jeger for mye av mig selv ved å la alt gå på en gang. All angst skal være over på en gang. Men de er det ikke. Må jeg bli fullstendig skuffet? Er det bare meg som ikke kan finne deg? Men du sier, den som søker meg, han skal også finne meg. Jeg søker etter deg og jeger ikke finne deg. Hvor er Du, min kjærligste Jesus? Vil du komme inn i hjertet mitt? Jeg venter ivrig på din hjelp? Hvem kan virkelig hjelpe meg? Bare du, min kjærligste Jesus, er i stand til å stå ved siden av mig. Jeg vil være din. Ingen skal ta eie over hjertet mitt utenom deg alene. Din skall jeg vær, både i livet og også i døden.

Kjære Jesus, hjelp meg ut av denne depresjonen. Jeg vil finne deg og være sammen med deg. Hvor vakker er ansiktet ditt. Hvor vakre er trekkene dine. Jeg forestiller meg det slik, fordi jeg ønsker å være sammen med deg og lengselen min etter deg vokser fra dag til dag.

Hvor mye jeg vil gjerne motta meldingene dine igjen og folk venter på dem. Ser du ikke det, min Frelser? Og vår kjære himmelske Mor elsker sine barn av Maria og ønsker å lede dem alle til Deg. Hun fører dem frem for tronen din og ofrer deres smerter. Da kan du da ikke motstå? Hvor mange bekymringer folk har i dag og hvor lite de blir sett på når de elsker deg og snakker om den sanne katolske troen. De vil ut med hjertet sitt, men ingen lytter til dem.

Nei, de foraktes bare og ønsker at alle skal finne deg og leve i fred med deg. Dette er det innstendigste ønske hos hvert menneske å leve i fred.

Hvor godt det er å forkynne din kjærlighet til folk. De blir glade når de ser at noen tror og kan dele sin tro med dem.

Jeg vil gjerne formidle denne kjærligheten til folk, fordi de føler seg forlatt med sine bekymringer. Å videreføre sann kjærlighet er et stort godt som folk lengter etter.

Hvor mye jeg vil gjerne hjelpe alle mennesker i denne nåværende forvirringen. De vet ikke en gang og leter blant de andre religionene. Selvsagt finner de deg der aldri. Men de er så redde at de ofte ikke vet hvem de skal vende seg til. Din kjærlighet blir dessverre ikke formidlet til dem, og det ville vært deres egentlige hjelp.

Vær med folkene som søker Deg, kære Frelser. De savner deg i hver situasjon. De mangler kjærlighet, som bare du, min kjærlighet, kan gi dem.

Jeg elsker deg, og jeg vil ikke vende meg bort fra deg, fordi jeg vet at du har ikke glemt meg, men din kjærlighet slutter aldri opp.

Jesus, når jeg er sammen med Deg, må alt være enkelt. Du gjør alt skje, selv om folk tror de gjør det selv. Du gir alt i dem. Vi er ikke maktene, du er Herren over liv og død.

Om bare menneskene kunne oppleve at sann kjærlighet kun kan finnes hos deg. Kjærlighet uten slutt, det er din vilje.

Alt, hele universet tilhører Deg. Alt var underfullt ordnet og ingenting var i uorden. Menneskene har misbrukt den underfulle verdenen din og brakt forvirring inn i det. Naturen og også dyrene, alt var i underfull orden ved skapelsen din.

Om bare menneskene ville lytte mer til Bibelens ord. Da kunne de lettet seg mye i livene sine. For hver gang de ikke legger merke til disse ordene, gjør de livet vanskeligere for seg selv uten å innse det. Budene er en letelse for hvert liv. Hver gang menneskene bryter budene, synder de, mere eller mindre.

Men dessverre tror folk at livet blir lettere og mer bærende om man kan nyte seg i verdenen. Det motsatte er tilfelle. Hver gang du nytter deg fullt ut, er det enklere på øyeblikket. Bare etterpå blir alt vanskeligere. Folk vil ikke være sannferdige.

Derfor er Sakramentet om Anger også et viktig sakrament for å komme tilbake til normalitet og ta løfte om ikke å synde i fremtiden. Først av alt må det være innsikt.

Vår aller kjæreste Jesus visste at som svake mennesker trenger vi dette sakramentet for å vaske oss fra skyld. Bare gjennom helligende nåde er vi rene og tar resolusjon om å respektere Kristi kjærlighet i fremtiden og ikke lenger krænke Ham.

Men siden vi er svake mennesker, vil det alltid skje at vi trenger tilståelse. Det kan også sies at Jesus Kristus ønsker å forene seg på nytt med folk etter hver tilståelse. Han ser at folk bare er lykkelige når de bestemmer seg ikke å synde. Vi er ulykkelig over våre synder og ofte klarer vi det ikke. Men Kristi kjærlighet gjør mennesket rent igjen etter tilståelsen. Han føler seg nyforent med Guds kjærlighet.